Ytterst, ytterst i havgapet skulle jeg. Dit kvann, fuglevikke, strandkål, burot og strå vokser side om side med solbleket drivved og tørkede maneter. Det rene landet hvor luften virvler opp lukten av salt og streif av kystroser.. Der månestenen glitrer i berget. Hvor linerlen vipper nysgjerrig med halen og legger hodet på skakke i en slags uskyldig medlidenhet for den menneskelige livsangsten. Angsten for at menneskene aldri vil finne fred og takknemlighet for naturens nåde. Angsten i møte med en dyp sjelelig og celle-lig viten om at det vil skje ~ med tiden. Tålmodigheten øker på tvers and liv og lever innerst i øyeblikkets dypeste minne. Tårene renner med hvert forløste utpust. Tårer for tyngden av verdenssårene. De forkalkede verdens-årene. Og gledestårer, for aksepten og varmen hun deler hver gang vi møtes i sannhet. Hva kan jeg gjøre for deg, hvisker jeg? ‘Pust meg..’ høres det på vinden.. Denne lille viken av verden holder all medisinen jeg noensinne måtte trenge og alikvel drar jeg fra henne igjen og igjen. Tviler. Undres. Gjemmer meg bak tankeslør. Men hun venter. Naken og rå. For hun vet. At jeg alltid vil vende hjem når jeg søker ubetinget kjærlighet.