Å se hvitveisen folde sammen sine kronblader i skumringstimen. Å høre sangfuglenes siste plyster i takknemlighet for dagen.. Brenneslens taggete blader som strekker seg mot en dypblå himmel. Marikåpens vifte som frigjør dråper av ubevisst ekstase. Naturfolket som hviler i lyng og mose og kontemplerer den udødelige galskapens fraksjoner og villfarne øyne som speiler seg i galaksenes konstellasjoner. Og kjenne den livnærende pulsen fra bjørkebålet. Sprakende stjerneskudd slippes tilbake og svever inn i det helllige, fruktbare mørket.
Jeg brer hendene om en bjørkestamme og legger pannen inntil barken hennes. Takker for ved og varme. Om alle bare kunne kjenne pulsen av dette evige livt og og drønnene fra røttenes dypeste feste. Om de bare ville la seg sirkuleres og beveges av Sol og Månes samspill. Et blad faller fra bjørkens krone og minner meg på at JEG - ER - HER - en like stor del av akkurat dette Ené Øyeblikket som det Evige Nuet. Og pusten trekkes enda lenger inn i bein og marg. Slik reinen feller sitt gevir en gang om året, slipper også min tyngde her - overgitt og hengitt til bjørketreets hvilepuls. Og slik hun slipper sin sølvskimrende sevje i vårtimen, faller også mine tårer mot marken.
Liv gir liv til liv og livet springer igjen ut i livnærende livskunst. For bjørka vet. Men spør du hvorfor og hvordan svarer hun kun med brusende irrgrønt bladverk. Sangen er enkel - følg livet, følg livet, følg liv, etter liv, etter liv…
_____
〜 B I R C H O F M I N E 〜
To feel the wood anemone folding its petals together in the twilight hour. To hear the songbirds' soft whistles in gratitude for the day... The nettle's jagged leaves reaching towards a deep blue sky. A lady's mantle's fan releasing drops of unconscious ecstasy. A People of Nature resting in heather and moss, contemplating the immortal fractions of madness, their wayward eyes reflected in the constellations of galaxies.. And to feel the nourishing pulse from the birch fire. Sparkling, shooting stars released back - and floating into this sacred, fertile darkness.
I wrap my hands around a birch and press my forehead against her dry bark. Thankful for firewood and warmth. If only everyone could feel the pulse of this eternal life and the rumblings from the deepest roots. If only they would allow themselves to be circulated and moved by the interplay of Sun and Moon. A leaf falls from the birch's crown and reminds me that I - AM - HERE - an equally significant part of this One Moment as the Eternal Now. My breath draws even deeper into bone and marrow. And just as the reindeer sheds its antlers once a year, so too does the weight on my shoulders, surrendered to the birch tree's resting pulse. And just as she releases her silver-glistening sap in the springtime, my tears fall to the ground.
Life gives life to life, and life springs forth again in nourishing life art. For the birch knows. But if you ask why and how, she only answers with her rustling, iridescent green foliage. The song is simple - follow life, follow life, follow life, after life, after life...